Christine pusser opp 200 år gammelt hus: – Huset får stadig større plass i hjertet mitt
Artikkel av
24.09.23 00:36
– Dette har vært et drømmeprosjekt lenge, sier Christine Lundberg Høst.
Hun står utenfor det lille hvite huset i Store Strandgate 3, i Hølen. Har du gått langs Såna, har du kanskje lagt merke til det idylliske huset som ble bygget en gang mellom år 1800 og 1850.
Mens høsten farger trærne stadig rødere, blir det kjøligere i lufta nesten for hver eneste dag som går.
– Nå må vi jobbe raskt for å få strøm i huset før vinteren kommer.
Huset har vært familiens eie siden en gang på 1940-tallet, da Christine sine besteforeldre, Randi og Erik Lundberg flyttet inn her. I 2006 arvet Christine og broren huset, før hun kjøpte ham ut. Drømmene om å totalrestaurerte huset ble stadig større.
En ukjent historie
Arbeidet med det lille hvite huset i Hølen handler ikke bare om restaurering for Christine. Det er også en reise for å bli bedre kjent med familiehistorien.
Christines far vokste opp i det lille huset i Hølen. Da hun selv var i tiårsalderen fikk hun vite at de to personene hun kalte farmor og farfar, ikke var hennes ekte besteforeldre.
– Pappa visste det nok så å si hele livet, selv om det ikke var noe de snakket åpent om. Det skulle ikke snakkes om. Det var slik det var i den generasjonen.
Christine Lundberg Høst vokste selv opp i Hølen. Nå blir hun enda bedre kjent med røttene sine, mens hun restaurerer besteforeldrenes gamle hus, som hun har overtatt.
Christines biologiske farmor kom tilbake til Hølen som enke etter krigen, alene med den lille gutten og hans to søstre. Hun klarte ikke ta vare på alle barna og Christines far ble gitt til Randi og Erik i Store Strandgate 3, som ikke hadde egne barn.
– Da pappa ble voksen ønsket han å komme i kontakt med sine biologiske søstre. Det tok mange år, men til slutt, fem år før han døde, fikk han endelig kontakt med dem. Da han fylte 50 feiret han med hele familien, også søstrene. Det var min fars store lykke i livet, at han også hadde søsken, forteller Christine.
– Dessverre fant han aldri ut hvem hans egentlige far var, så det er et prosjekt jeg påtok meg etter hans død, både for hans del, og for min bror og meg, fortsetter hun.
Huset er fullt av minner og spor av alle årene som har gått, som Christine vil ta vare på.
– Og stadig dukker det opp nye spor. Drømmen er å sitte i dette huset og skrive en bok om alt det jeg har funnet ut, sier Christine og fortsetter:
– Man kan spørre seg hvor mye man egentlig bør grave i ting som dette, men generasjonene som sitter på kunnskap om den tiden forsvinner jo. Og for meg har det vært viktig å finne svar. Jeg har snakket med mange i Hølen fra pappa sin generasjon, og det har vært en utrolig fin prosess. Folk har vært så imøtekommende og åpne, og fortalt meg alt de har visst.
Steg for steg faller historien mer og mer på plass.
– Sommeren 2020 fikk jeg svar på en DNA-test og fant endelig ut at min egentlige farfar var en amerikansk soldat, en kjekk flott storbonde fra Virginia. Jeg fikk se bilder og skjønte med det samme at det var rett mann. Pappa var så lik ham.
Sa opp jobben
Inntil nylig leide hun ut huset, men i våres startet arbeidet på eiendommen for fullt.
– Det har vært veldig mye planlegging. Jeg begynte å planlegge allerede i mars 2022. Så er håpet at arbeidene kan være ferdig innen mai eller april neste år.
– En dag har jeg lyst til å bo her selv, men timingen er ikke helt riktig ennå, sier Christine.
Da Christine oppdaget de råtne bunnsvillene i huset, og så hvor ødelagt grunnmuren var, forsto hun hvor omfattende arbeidet med huset ville bli.
I 25 år har Christine Lundberg Høst jobbet som konsulent og leder i næringslivet. Nå har hun sagt opp jobben og driver for seg selv.
– Det kom til et punkt hvor jeg merket at det var mer gøy det jeg holdt på med før og etter jobb, enn selve jobben. Og da tenkte jeg at det er nå eller aldri, og jeg tok valget, forteller Christine.
Nå driver hun eget firma, der hun blant annet lager onlinekurs med råd om utleie og restaurering av bolig.
Det historiske huset er også godt likt av mange i Hølen, og Christine forteller at det er mange naboer og forbipasserende som har engasjert seg i prosjektet.
– Forrige dagen fikk jeg levert en hel eske med gamle bilder og tegninger fra Hølen, og det er så utrolig hyggelig at folk gjør sånne ting, og mange har henvendt seg for å høre eller fortelle noe de vet. Jeg har også fått mange forespørsler opp gjennom årene fra folk som har hatt lyst til å kjøpe huset, men det har aldri vært aktuelt å selge. Dette er mitt sted, og det betyr så utrolig mye for meg.
Omfattende prosjekt
En del av prosessen har vært å søke om støtte til restaureringen fra Kulturminnefondet, som hjelper private eiere med å ta vare på kulturminner.
– Jeg har alltid vært veldig glad i dette huset og tenkt at en dag skal jeg pusse det ordentlig opp. Men det var først da jeg fant de råtne bunnsvillene at jeg skjønte omfanget av alt som måtte gjøres.
– Da jeg fikk innvilget støtte kunne vi endelig sette i gang. Men arbeidet tar alltid mye lengre tid enn man har sett for seg. Og det blir mye dyrere også. Det blir et dyrt prosjekt, men jeg må bare ta en ting av gangen, forteller Christine mens hun tar Vestby Avis med inn i huset.
Råtne bærebjelker og grunnmuren som har glidd ut viser tidens tann. Men detaljene viser fremdeles husets sjarm. De gamle doble vinduene som bryter lyset, teglsteinen, det 200 år gamle panelet på veggene som er både skeivt og litt rart, trappen som snirkler seg opp til andre etasje der det er lavt under taket og trange dører. Detaljene gir prosjektet glede og inspirasjon.
Å finne gode håndverkere er nøkkelen ifølge Christine.
– Det har vært en lang prosess med flere håndverkere. Det er en spesiell kompetanse man skal ha for å ta på seg så omfattende arbeider i et så gammelt hus. Nå har jeg endelig funnet noen med rett kompetanse, som også er opptatt av å ta vare på gamle hus. Jeg vil at det skal stå i 200 år til, men jeg vil samtidig respektere husets opprinnelse.
– Jeg får også god hjelp av mannen min og barna mine, men det er ingen tvil om at det er mitt prosjekt. Det er jeg som planlegger og driver det fremover, sier Christine med et smil.
En av de store oppdagelsene har vært denne blå døren som har vært bygget inne i veggen. – Jeg drømte om å finne en gammel dør som kanskje kunne passe til huset, så oppdaget vi plutselig denne inni veggen. Det var magisk, forteller Christine Lundberg Høst. Foto: Ingunn Borud
Kommer nærmere besteforeldrene
Etter hvert som restaureringen skritt for skritt går videre, blir også historien om faren og besteforeldrene tydeligere for Christine.
– Når jeg tenker på hva farmor og farfar gjorde for faren min, og hvor heldig han var som kom til dem, blir jeg veldig takknemlig. De tok ham til seg som sin egen sønn og gjorde alt de kunne, både for han, og for oss. Jeg får bare større og større respekt og kjærlighet for dem, sier Christine som blir rørt når hun snakker om besteforeldrene i Store Strandgate 3, samtidig som hun smiler:
– Jeg finner stadig ting etter dem. Farfar var sjømann, og jeg finner små hilsener fra ham rundt om i huset. Han tok med seg hele verden til Hølen. Han hadde med seg store klaser med grønne bananer fra Afrika, og bilder og ting fra den store verden som han kjøpte på reisene sine.
Barndomsminnene fra Hølen og det lille hvite huset er mange. Selv vokste Christine opp nær Brandstad, bare et steinkast unna. Og besteforeldrenes hus passerte hun hver dag på vei hjem fra skolen.
– Jeg gikk ofte innom dem etter skolen. Jeg husker maten og historiene. Jeg fikk havrevelling med sukker og gjorde lekser til lyden av farmors symaskin. Og så satt jeg på trappa foran huset sammen med farfar og spiste rabarbra fra hagen, som jeg dyppet i sukker. Det var godteri den gangen, sier Christine og avslutter:
– Jakten etter å finne min biologiske farfar har gjort at jeg har kommet enda nærmere farmor og farfar i Hølen. Det gjør også at huset får stadig større plass i hjertet mitt.
